Kisgruvefeltet

Gruvene ble drevet av Sølvverket fra midten av 1600-tallet, da omtalt som “Det nye kobberberget”. Kanskje var det drift før dette, men det er høyst usikkert. Sølvverket stod selv for driften det meste av tiden, men det var i perioder også private som tok ut kis for Sølvverket. Den siste driftsperioden i Sølvverkets regi varte fra 1875 til 1900. Sleikebekkdammen og vannledningen fra dammen til gruva ble da satt i stand. I 1878 blir det tømret ei hjulstue med et nytt vendehjul, 5,6 meter i diameter.  Dette var det siste vannhjulet som ble bygd for bruk ved ei gruve ved Sølvverket. Kraften fra vannhjulet ble overført via et 61 meter langt stangfelt til et nybygd kahus (sjaktoverbygg). Ei eldre smie og et sakkerhus ble også flyttet til Kisgruva.

Kismalmen består først og fremst av svovelkis, en forbindelse mellom jern og svovel. Sølvverket tilsatte svovelkis under smelting av sølvmalmen. Det dannet seg da en tung smelte som besto av sølv, kobber, jern og svovel, som skilte seg fra det lettere og verdiløse slagget. Den sølvholdige smelten størknet til råstein, som ble prosessert videre. Kobberet i råsteinen ble senere i prosessen utvunnet og brukt blant annet i myntproduksjonen. Etter omlegging av smelteprosessen ved Sølvverket på begynnelsen av 1900-tallet var det ikke lenger bruk for svovelkis, noe som førte til at driften ved Kisgruva ble avviklet. Dermed stanset også et av de to siste vannhjulene brukt ved gruver på Kongsberg.

Selv om driften av gruva ble avviklet var det fortsatt interesse for malmen på grunn av innholdet av andre verdifulle metaller, som kobber og sink, og også små mengder av gull, sølv, vismut, tellur og selen. På 1970-1980 tallet ble mulighetene for ny drift vurdert av selskaper som Norsk Hydro, Årdal og Sunndal Verk, Folldal Verk og LKAB.

Utover 1980-tallet sank interessen for kisgruver over hele landet. Svovelkis, som lenge hadde vært et verdifullt råstoff for produksjon av svovelsyre, ble utkonkurrert av andre typer råstoff.  Fra å ha vært en verdifull ressurs, ble svovelkis et miljøproblem ved drift av kisgruver. Samtidig var prisen på kobber og andre metaller lav. Dette førte etter hvert til at alle kisgruver i Norge ble avviklet.

Gruvene i Kisgruvefeltet er ikke store nok til at de utgjør noe større miljøproblem. Det er likevel tydelig at plantene ikke trives i det rustbrune jordsmonnet rett vest for stedet der det gamle kahuset sto. Rusten er dannet fra jernet i svovelkis, mens svovelet reagerer med vann for å danne svovelsyre. Vannet i Kisgruva er svært surt og har en pH på under 2.

De små skjerpene som ligger i åssiden opp mot Sleikebekkdammen kalles Sleikebekkskjerpene. Her ble det brutt noe sølvmalm på 1760-tallet.