Så snart stattholder Jens Juel hadde fått melding om sølvfunnet i Sandsvær, lot han forekomsten undersøke av bergkyndige. Da forekomsten syntes å være meget lovende, sendte stattholderen en innberetning til kongen om saken.

Straks våren kom, dro kong Christian til Norge for å ta herligheten i øyesyn. Den 24. april 1624 gikk han om bord i sine skip i Nyborg, og landet ved Bragernes to dager etter. Så red han de fire milene over Eiker opp til de nye gruvene i Sandsvær. Der inspiserte han funngruva og tre andre gruver som nettopp var oppdaget etter anvisning av bønder.

Avstand Saggrenda – Kongens gruve 2,3 km. Høydeforskjell 7 m. Stollen laget for drenering av gruvene (regnvann og grunnvannstilsig) og som transportåre for personell og malm. Håpet også å finne sølv siden de drev i et geologisk interessant område (fahlbåndet). Stollen sørger også for naturlig ventilasjon av gruvene.

Kongens gruve er Sølvverkets største og dypeste gruve, 1068 m dyp (342 meter til dagen og 726 m til bunnen). Bunnen ligger ca. 500 m under havets nivå. Gruva leverte 601 tonn sølv - nesten halvparten av den totale sølvproduksjonen ved Kongsberg Sølvverk. Sin største glansperiode hadde gruva i 1830-årene etter et stort funn i de såkalte Kubbe-strossene. Funnet sammenlignes ofte med dagens oljeproduksjon i Nordsjøen.

Gruvesjakta er inndelt i to, med plass til to heiser. Heistønna rommet 4-5 mann, og i den øverste delen var det plass til 800 kg malm. En kjøretur på 726 meter, ned til bunnen i Kongens gruve, tok 5 minutter.

Heisen kunne kjøres 25 meter videre oppover hvor malmen ble tømt over i en stor silo. Herfra ble den tappet over på gruvetoget og kjørt ut til sjeidehuset i dagen.

Bergartene i Kongsberg gruveområde, mest gneiser og amfibolitter, tilhører grunnfjellet og er 1,4 - 1,6 milliarder år gamle.  Lagene har retning omlag nord-sør.  I lagene er det kisholdige soner som på overflatene er lett synlige på grunn av brune rustflekker, og disse sonene kalles fahlbånd. Mineralene i fahlbåndet er magnetitt, svovelkis og kobberkis.

I ”oppholdet” tilbrakte arbeiderne spisepausen. Frem til 1950 ble det arbeidet 9 timer daglig i ukens fem første dager. Toget gikk inn kl. 0700, og kom ut kl. 1700. Midt på dagen var det spisepause på en time som ble tilbrakt i ”oppholdet”. Kaffe ble kokt på felles kjele. Etter mat kunne arbeiderne hvile på briskene. Fra 1950 til nedleggelsen var det 40 timers uke i gruva. Arbeidsdagen var på 8 timer. Maten måtte da spises på arbeidsstedet.