Bergverksdrift ved Kjennerudvann

Sølv 

I åssiden nord for vannet ser man en steinrøys, eller rettere sagt en berghald. Berghaldenbestår av blokker av gråberg som ble brutt ut fra fjellet under driften av sølvgruven som ligger rett innenfor. Sølvgruven framstår i dag som et 100 meter langt og 20-30 meter bredt hull i bakken, delvis gjenvokst med trær og busker. Nede ved veien kommer en flott fyrsattgruvestoll (horisontal gruvegang) ut i dagen. Stollen fungerte både som adkomstvei til gruven og som dreneringskanal. Sølvgruven ved Kjennerudvannet var i drift i til sammen 34 år i tiden mellom 1727 og 1782. På 1930-tallet ble det igjen gjort forsøk på drift av gruven, men det ble raskt oppgitt. Den siste spikeren i kista for denne sølvgruven ble satt av geologen Arne Bugge, som i en rapport i 1937 fastslo at det ville være nytteløst med videre undersøkelser. 

Sink, kobber og bly 

På østsiden av Kjennerudvannet ser man tydelige spor etter drift på forekomster av kobber, bly og sinkførende malm. Det var et engelsk selskap med det klingende navnet The RoyalbergCopper Mines Ltd som tidlig på 1900-tallet satset stort på disse forekomstene. Driften varte ikke lenger enn fra 1904 til 1909, da selskapet ga opp på grunn av pengevanskeligheter.Malmproduksjonen ble i 1905 anslått til å bli 200 tonn per uke, men i løpet av de første årene ble det ikke tatt ut mer enn omtrent 1500 tonn. Kanskje ingeniør F.H.A. Wielgolaski i en rapport fra 1917 har forklaringen på hvorfor det gikk som det gikk, hvor han skriver: «Jeg har hørt megen tale om den grenseløst letsindige og ufornuftige måte, hvorpå gruben blev drevet for ovennevnte selskaps regning. Med sådan drift måtte det hele gå galt, selv om forekomsten var aldrig så god. Det var den almindelige mening på Kongsberg, at grubens ingeniører (hvorav der var tre ganger så mange som nødvendig) tænkte mere på sin bug og sit letsindige liv for øvrig samt på sin personlige behagelighet og bekvemmelighet enn på grubens fornuftige drift». Uansett, mens det hele sto på fikk det engelske selskapet bygd en prektig villa til direktøren, hus til de underordnede ingeniørene, og det ble bygd veier, ei smie og et vaskeri for å opprede malmen. Veiene ligger der fortsatt i dag, men av bygningene finnes det bare ruiner igjen. Det ble brukt over 1 million kroner i løpet av de 6-7 årene det engelske selskapet bygde opp anlegget. Da anlegget ble solgt på auksjon i 1912 fikk aksjeeierne tilbake 11 500 kroner. 

Antofyllitt 

På de lille neset som stikker ut i Kjennerudvannet rett vest for sink-kobber-blygruvene finnes også spor etter bergverksdrift, som det har vært mye hemmelighetskremmeri rundt. Det starter i 1801 med en artikkel av den danske professoren C.F. Schumacher som sier at han har funnet et for verden nytt mineral i nærheten av Kongsberg. Mineralet, som Schumacher kalte antofyllitt, er senere funnet mange andre steder, men det aller første funnet var altså gjort i nærheten av Kongsberg. Schumacher ga imidlertid ingen nærmere stedsangivelse.Funnstedet forble derfor ukjent i over 20 år. I 1825 kunne bergkandidat N.B. Möller rapportere om antofyllitt i en berghald ved et gammelt skjerp ved Kjennerudvannet. Möller forteller at noen personer først hadde forsynt seg med de beste stykkene av mineralet, før de kastet resten ut i vannet – for å sørge for at ingen andre skulle få noe. 

Steinull 

På slutten av 1930-tallet ble det ny aktivitet ved Kjennerudvannet. Direktøren for Norges geologiske undersøkelse Carl Bugge (tidligere myntmester) og statsgeolog Arne Bugge hadde under geologisk kartlegging i Kongsbergområdet påvist en bergart som egnet seg godt for framstilling av steinull. Like før krigen brøt ut i 1940 ble bedriften Den Norske Steinullfabrikk A/S etablert i et lokale på Gomsrud på Kongsberg, hvor Ulefos Esco AS ligger i dag. I en artikkel i Bergens Tidende (9. november 1940) står det om råstoffet for steinullen: «Det er en bestemt steinsort, hornblende, som brukes, og den finnes her på Kongsberg i store mengder. Det er store mengder av den ved Kjennerudvannet …». Arne Bugge skriver i 1936 at denne bergarten inneholder «… store ansamlinger av en sterkt grønn hornblende, som er gjennemtrukket av lange anthofyllittnåler».  Det er ingen tvil om at det er snakk om den samme bergarten hvor Schumacher fant antofyllitt i 1801. På de lille neset som stikker ut i Kjennerudvannet er det tydelige spor etter et gammelt steinbrudd hvor det har vært drift på den antofylitt-holdige bergarten. Den 26. november 1949 brant fabrikklokalet tilsteinullfabrikken ned til grunnen, noe som førte til at bedriften ble nedlagt.