-
Knutehåvet nås på blåmerka sti en knapp times gange østfra Knuteveien like under P-plassen ved Haus Sachsen, via Henschensetra. Alternativt nås Knutehåvet vestfra på blåmerka tursti fra Brånabekk til Helgevannsgruvene eller sørfra langs Vognveien fra Kolhusdalen og Korbu. De nordlige Jonsknutskjerpene kan nås på mindre gode stier nordfra Knutehytta via Jacobsdammene eller Jonstjern, eller sørfra Knutehåvet.
Knutehåvet gruver og skjerp ved Jonsknuten ligger i åsen ovenfor Henschensetra, sør for Jonsknuten. De gikk på 1700-tallet under fellesnavnet Skjerpene ved Jonsknuten, og ble gitt nummer opp til Nr. 19. Det er registrert omkring 50 gruver og skjerp beliggende mellom ca. 520 og 730 moh.
Gruver, berghalder og andre kulturminner ved Knutehåvet danner et fint kulturlandskap. Knutehåvet er først og fremst et kulturminne etter Sølvverkets stordrift på 1700-tallet, og har dessuten innslag fra 1900-tallets undersøkelsesdrift. Gruvene her og ved Helgevannet bidro til verksdriftens kulminasjon omkring 1770 og til den etterfølgende nedgangen på grunn av sviktende sølvføring.
- 1/1
Utsikt vestover mot Meheia over berghaldslandskapet i gruvefeltet ved Knutehåvet; skjerp Nr. 6 fremst i bildet.
- 1/5
God sti på gammel kjerrevei østfra mot Henschensetra. Knutehåvet er åsryggen bak de to furuene. - 2/5
Henschensetra har navn etter en prokurator i Sandsvær på 1800-tallet. - 3/5
Fra Henschensetra fører stien langs den gamle kjerreveien opp bakken gjennom gammel skog til gruvene (130 m stigning). Turstien på den gamle gruveveien går videre mot Helgevannsgruvene. - 4/5
Utsnitt av kart fra 1771. Stollens «Mundloch», åpning, ses nederst. Skjerpenes nummer etter tegnforklaringen: 15: Nr. 6, 5 og 7; 16: Nr. 4 og 8; 17 og 18: gamle skjerp; 19: Nr. 3; 20: Nr. 1 og 2 like sør for to små tjern. En hestegjøpel er tegnet ved Nr. 6. (Norsk Bergverksmuseum KS II A VIII 41, S.H. Madelung og J.G. Madelung) - 5/5
Utsnitt av kart fra 1776 med Jonsknuten t.h., Helgevannet øverst, pukkverket og gruvene der, Jonsknutskjerpene, plassen Kolhusdalen og Gampehølhengslet øverst t.v. Kartet viser nord-sør-strykende fahlbånd og øst-vest-strykende, sølvførende kalkspatårer. En hestegjøpel er inntegnet ved kartnr. 18, Skjerp Nr. 1 og 2. Kartnr. 17 kalles gamle, forlatte skjerp. (Norsk Bergverksmuseum KS II A VIII 49, J.G. Madelung)
-
En stor mur ved Skjerp Nr. 1 kan til forveksling ligne en hjulstuemur, men det er ikke registrert bygging av vannhjulsanlegg ved noen av skjerpene. Heising av stein og vann gikk for hånd med haspel, eller med hestegjøpel ved de større skjerpene.
Sølvfunn og stordrift på 1700-tallet
Sølvforekomstene ble funnet i 1764, samme år som Helgevannsgruvene to km lenger vest. Et kart fra 1765 viser i alt åtte nummererte skjerp og fire andre forsøksarbeider. I begge feltene ble det igangsatt en omfattende gruvedrift og påbegynt stoller. I 1768 nevnes 13 skjerp, men bare sju var i drift. To senere kart har avmerket to skjerp omtalt som gamle og forlatte, uten at alderen er kjent.
Sølvverkets faste skjerper Gullik Engebretsen Soner fikk utbetalt 20 riksdaler i finnerlønn for skjerpene ved Jonsknuten, men det kan ha vært flere finnere i feltet. En annen kilde oppgir Peder Torgersen Latter som finner. Han var på den tiden hauer, gruvearbeider, men ble snart overstiger ved det nye anlegget. De første funnene ble trolig gjort ved de to første nummererte skjerpene, nord i feltet ved Florenstjern. Det er temmelig store berghalder og murer der, og en kort stoll.
-
Stoll til Skjerp Nr. 1 og 2. (Foto: Kjell Dalviken)
I 1774 arbeidet det 84 mann ved alle skjerpene. Arbeiderne her og ved Helgevannet fikk et lite lønnstillegg på grunn av den lange veien og at de måtte niste seg ut for å ligge ved gruva hele arbeidsuka.
Sølvproduksjonen sank etter 1771 betydelig etter de første, rike årene. I 1787 ble driften innstilt. Stollen manglet ennå mye på å slå gjennom til gruvene. Det var senere litt prøvedrift ved noen mindre skjerp, men gruvedriften i feltet ble nedlagt i 1801.
Dypest ble Nr. 5 med ca. 75 meter, men den største målt i utbrutt bergmasse var Nr. 6, som skal ha vært rik på sølv ned til ca. 25 m dyp.
-
Skjerp Nr. 17 er det nordligste og høyestliggende, 1,3 km sør for Jonsknuten, 729 moh.
I det nordlige feltet nådde Nr. 17 ca. 50 m dyp og Nr. 19 ca. 44 m dyp. Åsen mellom disse og Nr. 1 og 2 heter «Nr. 17-åsen», en parallell til «Nr. 8-åsen» ved Helgevannsgruvene. Ved Nr. 17 ble stein og vann heist opp med hestegjøpel (tuft vest for skjerpet), som måtte gi tapt etter et kraftig vanninnbrudd i 1781. Skjerpet ble forsøkt gjenopptatt, men ble nedlagt i 1787.
- 1/1
Grunnmur etter en større bygning, muligens sakkerhuset, i nordkanten av det største gruvefeltet. Like nedenfor – t.v. for bildet – er et vannhull som kan tolkes som sakkerhusets brønn.
-
Den store dagåpningen til Nr. 6, sett fra vest. Gruva går ikke ned til stollnivået, men den øvre delen er drenert med tverrslag til Nr. 5, i likhet med Nr. 7 og 13.
Kulturminner og kulturmiljø ved Knutehåvet
Gruvefeltene har ulike typer kulturminner som dagåpninger av sjakter, stoller og andre bergrom, tufter i form av gråsteinsmurer etter forskjellige bygninger, veier og stier. I tillegg til de godt synlige veiene der dagens stier går, skal det ha blitt anlagt en mindre synlig vei sørfra Korbu opp rundt vestsiden av Knutehåvet. Den såkalte Vognveien var på 1700-tallet en vintervei for kjøring av ved fra Gampelhølhengslet i Kobberbergselva til gruvene på Overberget.
Kulturlandskapet omkring gruvene er i første rekke preget av små og store berghalder – tipphauger for gråstein fra gruvene. Berghaldene ved hovedfeltet i Knutehåvet er store og går over i hverandre i et åpent landskap. Steinene er tilgrodd med lav og mose og gir fine farger med hovedvekt på grågrønt. Berghaldslandskapet var én grunn for å inkludere de vestlige gruvefeltene ved Knutehåvet og Helgevannet i fredningen av kulturmiljøet Kongsberg Sølvverk.
- 1/4
Berghalder nedenfor Nr. 6. - 2/4
Liten berghald tilvokst med reinlav (kvitkrull), skjerp ved Nr. 6. - 3/4
Steinlav på stein i berghald ved Nr. 6. - 4/4
Berghald med tynn, flaket stein, trolig fra fyrsetting og muligens fra driften av «motorten» for stollen sørover fra bunnen av Nr. 5.
Undersøkelser på 1900-tallet
På 1900-tallet ble det gjennomført undersøkelser og prøvedrift ved flere av Sølvverkets gamle gruvefelt, også ved Helgevannet og Knutehåvet. Arbeidet ved Knutehåvet begynte i driftsåret 1938/39 med å legge en to km lang trykkluftledning fra Helgevannsgruvene, dit det samme år ble ført strøm fra Mildigkeit og installert luftkompressor. Den gamle stollen – 110 meter lang – ble rensket opp og forsynt med jernbane. Fra stollen ble det bygd en provisorisk taubane, 450 m lang ned til Vognveien.
- 1/2
Etter taubanestasjonene stikker det bare opp noen bolter. Her øvre stasjon utenfor stollen. - 2/2
Bolter for nedre taubanestasjon ved Vognveien.
Ei mannskapsbrakke ble flyttet fra Anna Sophie gruve i Svene, der forsøksdriften nylig var innstilt, og satt opp like utenfor stollen. Senere ble den flyttet til Eiker-feltet, der Sølvverket drev undersøkelser.
- 1/2
Grunnmur for mannskapsbrakka utenfor stollen, med en haug teglstein t.h. - 2/2
Stollens ytre del er drevet med fyrsetting. Den ble anlagt vinteren 1766–67 og overskar etter kort tid en gang som trolig var sølvførende og ble drevet opp til dagoverflaten – lyset fra den er synlig fra stollåpningen.
Stollen ble med bormaskindrift gjennomslått til den gamle motorten drevet sørfra Nr. 5, og det ble sprengt undersøkelsesdrifter i stolletasjen og en ny avsenkning 22 m ned fra stollen, med sidedrifter. Det ble påvist svært lite sølv, og prøvedriften både her og ved Helgevannet ble innstilt i november 1942.
- 1/1
En skinnebit i berghalden utenfor stollen minner om den moderne tids drift. Den og andre kulturminner etter gruvedriften ved Knutehåvet er fredet og skal få ligge.
Kilder:
Norsk Bergverksmuseum: Befaringsrapporter, beretninger S. Hermelin 1768 og A. Bugge 1931, driftsberetninger 1938–1943, registreringer og kart, manntall og kildenotater.