Pest og smitteverntiltak på Kongsberg og i Norge på 1600-tallet

første versjon 30.03.2020, sist revidert 10.12.2020 (Artikkelen er skrevet under koronakrisen, opprinnelig uten tilgang til arkiver for utdypende kildestudier. Den er senere revidert etter nye arkivstudier.)

Svartedauen var den største ulykken som har rammet folk i Vest-Europa i historisk tid. Det er anslått at pestpandemien som raste i noen år omkring 1350, tok livet av opp mot 60 prosent av befolkningen. Men det var ikke over med det. Gang på gang de neste fire hundre årene ble Europa rammet av pestbølger, for Norges del i litt over tre hundre år. Pest er ennå ikke utryddet i verden.
    
Bergstaden Kongsberg opplevde dødelige epidemier to ganger, i 1630–1631 og 1639. Mange bergmenn og deres familier døde.

Smitteverntiltak ble vanlige på 1600-tallet og bidro trolig til at pesten ble historie. Slike tiltak kan også belegges i kilder her på berget.

Gjennom seinmiddelalderen og lenge etter kom pest stadig tilbake. Det er anslått at pestbølger inntraff omtrent hvert tiende år fram til 1500. Selv om ingen av dem nådde Svartedauens omfang, bidro pesten til å holde folketallet nede. Epidemier i Norge sprang ut av internasjonale pestbølger.

«Pest» ble brukt om flere epidemiske sykdommer, men er i moderne forstand en infeksjonssykdom som skyldes én bestemt bakterie, som i våre dager kan bekjempes med antibiotika. Pest kan gi ulike symptomer og sykdomsforløp. Vanligst var byllepest, uten tiltak med en normal dødelighet på ca. 80 prosent blant dem som ble smittet og ca. 60 % for befolkningen i et rammet samfunn som helhet.

Det er uenighet om hvordan pestbakterien ble spredt tidligere. En rådende teori er basert på forskning av pestepidemier i moderne tid og tilsier at pestbakterien fulgte med orientalske rottelopper som sugde blod av svartrotter. Svartrottene – fra 1700-tallet av fortrengt av brunrotter i Skandinavia – levde blant mennesker og ernærte seg av korn og melvarer. Loppene gikk over på mennesker når rottene døde. Det har vært omdiskutert hvilken art av rottelopper som var involvert i pestepidemiene i Norge og Nord-Europa. En annen teori har vært lansert om at pestbakterien kan ha fulgt menneskelopper og -lus uavhengig av rottene.

I middelalderen trodde folk pesten var Guds straff for menneskenes synder. Fra 1525 kan det spores en stadig økende bevissthet om at pesten var en smittsom sykdom som kunne bekjempes, selv om det først er i moderne tid at man forsto hva pest var og hvordan den effektivt kunne bekjempes.

Hyppigheten, styrken og spredningsavstanden ved pest ble mindre ved at folk endret atferd. På den annen side ble Norge mer utsatt for smitte med økende handel og modernisering av samfunnet, ikke minst gjennom internasjonal skipsfart med innførsel av korn og utførsel av norsk trelast. Bergverksdrift var en annen ny næring som kunne gi grobunn for smittespredning.

Staten inntok på 1600-tallet en aktiv rolle i bekjempelsen av pest. På den tiden Kongsberg ble grunnlagt, var det i Göteborg-området pest som truet med å spre seg til Norge. Høsten 1623, samtidig med at myndighetene ble kjent med sølvfunnet i Sandsvær og satte i gang gruvedriften, beordret kong Christian 4. kommandantene på norske festninger å stanse svensker som ville krysse grensen for å drive handel. Grensesperringen lyktes den gang i å stanse pesten fra Sverige.

Samme år pestforordningen ble utgitt, ble Sørvest-Norge rammet av pest. Om høsten nådde pesten Bamble og spredte seg året etter til Skien og et stykke innover i Telemark før den brant ut. Det synes ikke som om Kongsberg ble rammet i 1626, men det skjedde få år etter.

Flere norske byer ble rammet av pest i 1629 og 1630. I Bergen kom pesten først, med skip fra en av hansabyene, men spredte seg ikke. Trondheim ble hardt rammet, likeså Christiania, der pesten herjet fra mai og utover sommeren 1630, trolig spredt fra nordtyske byer eller England. Det er estimert at omkring 5500 døde i de tre byene, omkring 40 prosent av befolkningen. Det er ikke kjent om bygdene ble rammet, så det er antatt at reiser har vært hardhendt kontrollert.

På Kongsberg viser lønningslister et økende sykefravær fra sommeren 1630 og utover høsten. Dødstallene i bergstaden er ikke kjent. Arbeidsstokkens bevegelser kan undersøkes i regnskapene, men det gir ikke hele bildet, fordi det ikke er bevart kirkebøker eller andre kilder til familieforhold og total dødelighet.

Så langt har jeg etablert statistikk for sykefraværet som viser en stigende tendens fram til en kulminasjon i oktober–november, deretter et fall utover vinteren og en andre bølge av økende sykefravær utover senvinteren og våren 1631, med en kulminasjon i mai. Etter ett år, i begynnelsen av august, var sykefraværet tilbake på et minimum. Ikke like mange ble syke i 1631 som året før, og det kan se ut som om dødeligheten var lavere. Lignende sesongvariasjoner kan gjenkjennes fra pestepidemier andre steder og er knyttet til at kaldere klima passiviserer rotteloppene.

En av de kjente personene fra Kongsbergs historie som vi vet døde, var overstiger Samuel Loss, en legendarisk skjerper og finner av flere gruver slik som Haus Sachsen og St. Samuel, den siste trolig oppkalt etter Loss og hans skytshelgen. Samuel Loss skal ha dødd med hele sin familie omkring 18. oktober 1630, fire dager etter funnet av Samuel gruve.

Pesten synes ikke å ha brutt ut før en måneds tid etter 1. juli, eller noe senere. Denne dagen skrev berghauptmannen, Johan Friedrich Nortmann, et brev til verkseierne, der han klaget over trangboddheten og behovet for husbygging i bergstaden: Det var så mye folk på byen, med koner og barn, at i noen hus måtte det oppholde seg inntil 16 eller 18 mennesker. Det var små og enkle bergmannsstuer det var snakk om. Nortmann, som var utdannet lege, fryktet for «einfallender Pestelenz», og skulle snart få sin frykt bekreftet. Men hans uttalelse i samme brev om at bergverket var overbelagt med arbeidere og hans spørsmål om tyskere eller nordmenn burde sies opp, viser at epidemien ennå ikke hadde startet. Noen måneder etter beklaget han seg over mangel på folk.

      Kilder om at pesten hadde rammet hardt, har vi fra året etter. Nortmann returnerte våren 1631 til Tyskland, og fikk refundert utgifter til medisiner han hadde gitt syke i pesttiden året før. Han utga en beretning om Sølvverket, der han nevner at mange gruver og drifter var innstilt av mangel på arbeidere, på grunn av sykdom og død. Nettopp på den tiden Nortmann forlot bergstaden, kom den andre sykdomsbølgen.

En antydning om at mange nylig var døde, gir en innstendig anmodning fra den menige bergallmuen til verkseierne om at det måtte inngjerdes en ny kirkegård utenfor byen. Folket tilbød seg å ordne byggingen selv, dersom de fikk trematerialer som vrakstokker og avsagd bakhon. Ove Gjedde, andelseier i Sølvverket, kunne selv erfare problemene da han var på Kongsberg 12. mars 1631 for å fatte beslutninger i en rekke saker. Dette tiltaket fant han helt nødvendig, både på grunn av vond stank og at det var liten plass ved kirken som nå skulle bygges, så den lokale ledelsen fikk frie hender til å ordne med materialer og sørge for en ordentlig innplanking av kirkegården.

Eierne av sølvkompaniet behandlet på et møte 19. april 1631, den store mangelen på gruvearbeidere som hadde oppstått på grunn av fjorårets «grasserende Pestilentze tiid». Det var i de to foregående årene funnet mange nye og lovende sølvforekomster, men kompaniet hadde måttet stanse driften ved flere av gruvene. De lokale driftslederne fikk nå ordre om å lære opp ufaglærte haspelknekter, som i stor grad var norske, så de etter tre måneder kunne passere som dyktige hauere, faglærte bergbrytere. Ordren gjaldt inntak av to knekter månedlig for hver av stigerne, som det var seks av, slik at det i alt skulle bli utdannet tolv nye hauere hver måned. Gesvorneren og stigerne fikk spesifiserte honorarer for vellykket opplæring, mens motvillige stigere ble truet med straffebøter. Det var motsetninger mellom de innvandrede tyske fagfolkene – alle bergoffiserene og stigere og de fleste hauerne var tyske – og den norske delen av arbeidsstokken.

Tiltaket ble også begrunnet med at kongen ikke skulle behøve å rekruttere nye, tyske bergmenn med stor bekostning. Dette ble likevel tydeligvis gjort, og dårlige tider i Tredveårskrigens tyske stater gjorde det mulig å motivere bergmenn til å utvandre, som da bergverksdriften var blitt tatt opp noen år tidligere. Det kom en betydelig innvandringsbølge fra tyske bergverksområder til Kongsberg i 1630. Omfang og detaljer i innvandringen er mulig å spore gjennom de bevarte regnskapene og andre kilder. Undersøkelsene viser at den største gruppen ankom i juni og at antallet arbeidere toppet seg i juli 1630, noe som antyder en normal tid for å reise fra Tyskland på våren og forsommeren.

Historikeren Ole Jørgen Benedictow har reflektert over hvordan Kongsberg kunne rammes. Han mener pesten trolig har kommet til Kongsberg med transport av korn og mel – foretrukket rotteføde – fra Drammen. Pesten måtte ha et introduksjonspunkt ved kysten. Den nye arbeiderbyen i et tynt befolket innlandsområde var avhengig av tilførsel av matvarer utenfra, og import av korn over den tidens tvillingbyer Bragernes og Strømsø var hovedkilden. Kilder antyder at Eiker, der transporten gikk gjennom, var rammet av pest på denne tiden.

Bergstadens prøvelser var ikke over med pesten. Natt til 2. oktober 1631 ble deler av byen ødelagt av brann. Byen ble gjenoppbygd, og det brant igjen i 1652.

Mønsteret synes å ha gjentatt seg i 1639, da det er dokumentert pest både på Eiker og Kongsberg. Historikeren Ole Georg Moseng viser i «Eikers historie» til et notat fra fogden dette året om manglende skatteevne for ni gårder i bygda på grunn av at pesten herjet der. Alle de ni gårdene ligger på vestsiden av Fiskumvannet og Eikeren. Flere av dem ligger langs kjøreveien mellom Bragernes og Kongsberg. Det er lett å se for seg at pesten har kommet med korntransporten eller folk som brakte med seg infiserte lopper som spredte seg til lokale rottekolonier i berørte husstander.

På Kongsberg er pestepidemien nevnt i regnskaper og andre kilder. Den ser riktignok ikke ut til å ha rammet så hardt som i 1630. Noen pestsyke og døde er notert i regnskapene fra juli til desember.

En interessant notis gjelder Audun Torsteinsson, hauer ved Samuel gruve, som bare fikk utbetalt såkalte proviantpenger og ikke full lønn – bergskriveren og gesvorneren hadde permittert ham fra arbeidet fordi han hadde pest i huset: «ursach, weiln in seinen Haus die pest». Den lokale ledelsen gjennomførte altså isolasjonstiltak for å stanse smitten. (Audun hadde også vært syk høsten 1630. Også denne gang overlevde han, og kom tilbake i arbeid året etter.)

Smitteverntiltak i større skala og sosiale støttetiltak sto på dagsorden. De lokale lederne hadde 22. august innsendt en søknad som ble behandlet av eierne i et møte på Akershus 26. august, blant dem stattholderen Christoffer Urne på vegne av kongen. Det har tydeligvis allerede vært drøftet anlegg av et «Pesthuus» og en ny kirkegård igjen, som var påtenkt over elva, ved det gamle pramhuset (Nybrua ble først bygd to år etter). Den lokale ledelsen hadde motforestillinger mot lokaliseringen, og fikk aksept til anlegg og innhegning på andre steder som de hadde foreslått, uten at vi kjenner detaljene.

Isolasjon av pasienter i såkalte pesthus inngikk i de statlige tiltakene som var forordnet i 1625, men er ikke kjent fra andre steder enn Drammen noen år senere. Kanskje kom det et slikt pesthus i Kongsberg, som det første i landet? Regnskapene viser riktignok ikke bygging av noe slikt hus, men kanskje de har gjennomført isolering i eksisterende lokaler.

Et annet tiltak gjaldt sosialstøtte i tråd med 1625-forordningen. Ubemidlede bergfolk i kompaniets tjeneste trengte bistand når de selv, deres koner eller barn «aff denne Smidtzsamme siuge, kunde hende at bliffue inficeret». Eierne påtok seg å skaffe dem underholdning gjennom bergskriveren.

Et tredje tiltak gjaldt dekning av døde bergmenns gjeld til kjøpmenn for matvarer. Funksjonærene turde ikke gi bergmennene såkalte proviantsedler for uttak av matvarer på kreditt, med mindre kompaniet garanterte for dekningen, så ikke kjøpmennene fremmet krav hos funksjonærene. Dette punktet hadde hytteskriveren Daniel Barth, som også var regnskapsfører, tatt opp gjentatte ganger og klaget svært over, som det het «udi denne megit fahrlige og Schröbelige Tidt, Paa Koningsberg». Eierne påtok seg ansvaret for slike krav «udi denne fahrlige Pestthiden».

Et fjerde tiltak gjaldt at tidligere oppsagte bergmenn kunne ansettes igjen i de avdødes sted. Det hadde tydeligvis nylig vært innskrenkninger i driften.

Som et femte tiltak bevilget eierne gratis bord til likkister for ubemidlede døde.

Det er tydelig at tiltakene som både antydes av denne kilden, og som ikke er dokumenterte, har vært iverksatt og at man har lyktes med å begrense smittespredningen. Noen pestepidemi er ikke kjent fra andre områder dette året. Også på Eiker ble det trolig gjennomført slike tiltak, ifølge historikerne Moseng og Benedictow.

Kongsberg synes å ha gått fri for den siste pestepidemien som rammet Norge, i 1654. Pest med opphav i Nederland rammet særlig Christiania, der det er antatt at ca. 1440 mennesker døde, omkring 40 prosent av befolkningen. Det er også registrert pest noen steder i Akershus og Østfold, men ikke på Kongsberg.

Til Drammen kom pesten fra København med kongens eget skip «Den Sorte Bjørn». Sjøfolkene døde under lasting i september. For første gang er det i Norge påvist bygging av et isolat, et såkalt pesthus. Det og andre smitteverntiltak kan ha bidratt til at pesten ikke synes å ha spredt seg innover landet. Norges siste pestoffer var en liten gutt som ble begravet i Bragernes 27. desember 1654, omtalt som Mogens Strøms minste og siste barn.

Det var pest i Polen i 1709 og i Sverige to år etter. Christiania var truet. Handel med Sverige ble forbudt, grenseområdene ryddet i fem kilometers bredde og store militære styrker forlagt langs grensa med ordre om å skyte – dette skjedde under Den store nordiske krig. Det lyktes å verne Norge. Derimot ble København og Helsingør smittet. Byene ble isolert av store troppestyrker. Innenfor beleiringen møtte store deler av befolkningen døden, men det lyktes å hindre spredning. I Norge var pestepidemiene for lengst historie, mens internasjonale pestbølger er kjent fram til 1900-tallet.

Ole Jørgen Benedictow: Svartedauen og senere pestepidemier i Norge, Unipub 2002.

Ole Georg Moseng: Sigden og sagbladet. Eikers historie bd. II, Øvre og Nedre Eiker kommuner 1994, s. 122–139.

Ole Georg Moseng: Den flyktige pesten. Vilkårene for epidemier i Norge i seinmiddelalder og tidlig nytid, Acta Humaniora 265, Universitetet i Oslo. 2006.

D.J.F.N.H. [Dr. J. Fr. Nortmann Hamelensis, dvs. fra Hameln]: Kurtze Doch warhaftige Beschreibung der Silber und anderer Bergwercke in Norwegen, so viel derselben im Jahr 1630 bekandt gewesen, [Hamburg] 1631

Statsarkivet i Kongsberg, Overbergamtet Db 1 Innk. brev 1621–1645; Kongsberg Sølvverk Aa 1 Partisipant­skapets resolusjonsprotokoll 1628–1651, s. 46a, 55a-b, 124a–b; Dcd 2–5 og 15, regnskaper 1629–1631, 1639

http://www2.kb.dk/tekster/pestforordning1625/index.html

https://forskning.no/naturvitenskap-biologi-pest/svartedauden-kan-ha-drept-uten-rotter/294897