Samuel gruve – «Korsberget»

Tekst og foto: Norsk Bergverksmuseum, B.I. Berg når ikke annet er oppgitt.

Det var den legendariske skjerperen Samuel Loss som påviste sølvforekomsten 14. oktober 1630, omtrent fire dager før han døde, ifølge berghauptmann J.F. Nortmanns trykte beretning om Sølvverket fra 1631. Nortmann oppgir riktignok ikke gruvenavnet, som ble gitt etter at han returnerte til Tyskland, men beskriver beliggenheten utvetydig. Gruva kan identifiseres som en ny gang ført i regnskapene fra november 1630.

Gruva het egentlig Sankt Samuel gruve. Vi kjenner i alt 12 gruver med helgennavn på Kongsberg – en tradisjon fra katolsk tid som fortsatte i protestantiske, tyske gruvedistrikter også etter reformasjonen. Martyren Samuel var én av fem egyptere som besøkte noen kristne, dømt til slaveri i gruvene i Kilikia i Anatolia, for å trøste dem. De fem ble selv pågrepet, mistenkt som kristne, torturert og halshogd. Trolig har gruvenavnet en dobbelt mening, og er gitt som et minne om den avdøde finneren, overstiger Samuel Loss. Han døde i likhet med mange på Kongsberg i pest sammen med sin familie – en sen etterdønning av den store pesten midt på 1300-tallet.

Samuel er et stort gruvekompleks med flere sideganger og skjerp. Gruva var den største i Underbergets gruvefelt. De utstrakte dagviddene er utsprengt under stordriften på fattig malm på 1700-tallet. Rester etter eldre, fyrsatte drifter kan ses i veggene. Flere av bildene er fra Samuel søndre gruve, i eldre tid kalt «Nebendrummen». Dagåpningen til den opprinnelige Samuel gruve ligger rett på nordsiden. Nebendrummen var en sølvførende sidegang som skal ha vært åpnet med en drift fra hovedgruva, i likhet med Sophie Hedvig gruve på nordsiden.

Samuel gruve gikk under tilnavnet «Korsberget». Trolig fikk gruva tilnavnet etter det såkalte Nedre Korset som lå i nærheten. Sebastian Span oppgir ca. 1642 høyder som tilsier at Nedre Korset lå 41 meter lavere enn Samuel gruve, muligens ved Gamle Korsvei eller nærmere Svartås, mens Øvre Korset lå 119 meter høyere, trolig nær det nåværende Korset som har fått stedsnavn etter dette.

Samuel gruve har store dagåpninger og tufter etter bygninger og maskinanlegg fra de to driftsperiodene 1630–1805 og 1889–1934. På oppsiden er det bevart store murer etter to hjulstuer, fra 1720 og 1737, og like nord for skiheisen to hjulstuer til nabogruva Hellig Trefoldighet.

Samuel gruve ble nådd med Underbergstollen i 1802, men ble tre år etter nedlagt sammen med resten av Sølvverket.

I 1889 ble Samuel gruve gjenopptatt. Det var en krevende jobb i renske gruva fra dagoverflaten ned til bunnen, som først ble nådd over seks år senere. Gruva var fylt av is som måtte sprenges bort, av råtten forbygging og nedrast stein.

Oppheisingen skjedde de første årene med en dampmaskin ved dagåpningen (1890, 4,5 HK). Den ble i 1904 byttet ut med en elektrisk heismaskin, som fikk strøm fra en kraftstasjon ved Underbergstollen. Trykkvann kom fra dagen gjennom et jernrør.

Underbergstollen ble ryddet og fikk jernbane 3332 m inn til Samuel gruve på 170 m dyp, først for hester, fra 1912 med bensinlokomotiv. Samme år ble det bygd en større kraftstasjon og heis ved stollen. En vannsøylemaskin og en ejektor som var installert for heising og lensing nede i gruva, ble erstattet med elektriske pumper og heiser. I 1922 ble det gjennomslått en forbindelse til Kongens gruve, slik at transporten kunne gå under jord direkte til verkets sentralanlegg i Saggrenda.

Først fra 1900 ble det levert sølv fra gruva. Det ble etter hvert funnet svært rike forekomster. I driftsåret 1914/15, da Sølvverket nådde rekordproduksjonen 15 657 kg sølv, kom hele 9105 kg fra Samuel gruve alene. Noen fine sølvstuffer ble tatt vare på og finnes på Bergverksmuseet.

Fra 1. januar 1935 ble Samuel gruva innstilt. Gruva hadde nådd en dybde på 665 meter under dagoverflaten. Ei loddsjakt var avsenket fra stollen, og det var drevet lange undersøkelsesdrifter. Gruva var undersøkt 200 meter under den drivverdige forekomsten, og konklusjonen var klar: «Nå er det slutt.»